Tilbake til start: på tvers av Irak og Syrias ørkengrenser
En lett redigert versjon av artikkelen ble først publisert i Bergens Tidende Innsikt 20. juli 2014:
Hovedsak: «Gamle stammer hjelper ISIS-militsen»
Sidesak: «Et brudd med tidsånden»
Medforfattar: Eivind Heldaas Seland
ISIS inntog i Irak speiler regionens historiske mønstre for kontakt og kontroll
I dagene etter 10. juni gikk en billedserie av en bulldoser som slår en bresje i en jordvoll langs grensen mellom Syria og Irak sin seiersgang på sosiale medier og i nettavisene. Bulldoseren er omgitt av krigere med svarte flagg og automatvåpen. Bildene ble først publisert med vignetten «her knuses Sykes-Picot-grensen», en referanse til Storbritannia og Frankrikes avtale fra mai 1916 om oppdeling av Det osmanske riket.
Den voldsomme fremgangen til den militante jihadistgruppen ISIS [1] og spredningen av konflikten i Syria til Irak kom som en overraskelse på mange, men konflikten faller inn i gamle mønstre for kontakt og kontroll i denne regionen. Kommentatorer forklarer gjerne konflikten i både Syria og Irak ut fra sekterisk-etniske skillelinjer: Sunniarabere står mot shiaer og kurdere i Irak og mot kristne og alawier i Syria. Sunniaraberne har blitt stengt ute fra maktposisjoner i begge land. Ved siden av disse forskjellene finner man imidlertid også andre variabler, og da spesielt stammetilhørighet. Under borgerkrigen i Syria og konflikten i Irak har stammene valgt side, og sluttet seg til både regjeringsstyrker og ulike deler av opprørsbevegelsene, inkludert ISIS.
Mellom åker og ørkensand
Sonen ISIS nå har tatt kontroll over ligger på grensen mellom land hvor det er nok nedbør til å drive jordbruk og områder der det er for tørt. Tvers gjennom renner Eufrat-elva, som brukes til kunstvanning av åkre langs elvebredden. Ørkenområdet mellom Syria og Irak har vært tilholdssted for kamelnomader i nesten tre tusen år. Om vinteren, da regnet farget ørkenen lysegrønn, gresset kamelene dypt i grenseområdene mellom dagens Saudi-Arabia, Jordan og Irak. Om sommeren vandret folk og dyr til det nordlige Syria og Irak, hvor vannkildene var flere og dyrene kunne beite på stubbmarka etter at kornet var slått. De osmanske guvernørene i Damaskus, Aleppo, Mosul, Bagdad og Basra, som styrte i området fra tidlig på 1500-tallet til 1918, hadde svært begrenset kontroll med hva som foregikk i ørkenområdene. Folk i dette statsløse rommet organiserte seg i stammer ut fra reelle og opplevde bånd basert på avstamning og slektskap.
Fra 1920-tallet endret dette seg gradvis. Lastebiler kunne frakte vann til dyrene i ørkenen eller raskt flytte småfe til der beitet var best. På den måten kunne man produsere sauekjøtt for salg i byene i områder som tidligere hadde vært kamelnomadenes territorium. Etableringen av statsgrenser i Midtøsten i kjølvannet av Sykes-Picot-avtalen (se sidesak under) førte i første omgang til skattlegging av beiterettigheter. Etter andre verdenskrig ble grensene fysisk stengt og passering strengt regulert. Til sammen ødela dette grunnlaget for eldgamle levemåter og samhandlingsmønstre. Det gjorde også at mennesker som tidligere hadde hørt til samme stammegrupper nå var blitt borgere i ulike nasjonalstater. Både i Syria og Irak endte tidligere velstående og mektige kamelnomader som fattige og politisk marginaliserte grupper.
Flyktige grenser
Sykes-Picot-avtalen ble inngått under krigen, før noen av partene hadde militær kontroll over regionen. Etter fredsslutningen var det bare britiske og arabiske styrker på bakken, ingen franske. Mosul, provinsen som ISIS nylig tok over, skulle ifølge avtalen være en del av franskmennenes innflytelsessone i Syria, men britiske styrker gikk inn og tok kontrollen etter krigens slutt. Stormaktspolitikk, potensielle oljeressurser, geografi, historie og stammepolitikk spilte en sentral rolle og regionens status forble uklar i mange år, på tross av at en midlertidig grense ble avtalt i 1919. Tyrkia mente også at Mosul var en viktig del av deres nye stat.
Folkeforbundet ble til slutt satt på saken. Mosul var en multikulturell by der ulike etniske, språklige og religiøse grupper levde sammen. Regionens tilhørighet skulle bestemmes av innbyggerne, men det var vanskelig å finne en tydelig enighet om noe. Til slutt ble det bestemt å la Mosul være en del av Irak, siden britenes forslag til grense ble sett på som den mest fornuftige, strategisk sett. Frankrike gav avkall på Mosul mot at de fikk gjøre som de ville i Syria. Provinsen ble ikke formelt del av Irak før i 1926, åtte år etter første verdenskrigs slutt.
Grensene som til slutt kom på plass endret handelsmønstrene i regionen til fordel for de nye hovedstedene i hvert land. Mosuls økonomi baserte seg på et større regionalt handelsnettverk, men nå befant handelspartnere seg brått i hver sine stater. Nye grenser førte med seg tollbarrierer, og ørkenbefolkningen mistet muligheten til ekstrainntekter fra utleie av kameler som lastedyr. I Mosul førte nye, faste statsgrenser til at handelsmenn ble smuglere og arbeidere ble flyktninger.
Standhaftige stammestrukturer
Da grensen mellom Syria og Irak ble forslått like etter krigen, var en av innvendingene at det kom til å dele noen av nomadestammene to, der deler av stammen havnet i Irak mens den andre delen havnet i Syria. Resultatene av dette blir synlige i dag. Folk har ikke glemt at disse områdene tidligere hørte sammen, og når statsinstitusjonene knaker i sammenføyningene får andre sosiale bånd fornyet betydning. Den syriske antropologen Haian Dukhan ved St Andrews-universitetet i Skottland, har for eksempel vist hvordan stammetilhørighet på ny har blitt en faktor i den syriske borgerkrigen, hvor tidligere nomadestammer tar parti for den ene eller andre siden, og menn fra Saudi-Arabia og Irak reiser til Syria for å slåss med sine stammefeller. Hovedinteressen til stammene er overlevelse, der styrkeforhold og pragmatisme ofte bestemmer alliansepartnere. Det blir rapportert at deler av stammene Shammar (شمّر) og Anizah (عنِـزة), som fikk områdene sine delt i kjølvannet av første verdenskrig, nå har sluttet seg til ISIS. Dette var de største stammene blant kamelnomadene i området, som hadde stor kontroll over ørkenområdene flere hundre år før de nye grensene ble lagt.
Det vi ser i Syria og Irak nå er at selv om dagens jihadister kommer fra mange land og ulike bakgrunner, kan de forholde seg til og koble seg opp mot slike tradisjonelle maktstrukturer og samhandlingsmønstre, som har fortsatt å eksistere på tvers av moderne grenser. Dette gir en bakgrunn for å forstå hvordan de kan operere over store avstander og i ulike land, og hvorfor konflikten i Syria så lett kan spre seg til andre land i regionen. Det understreker også at det blir for enkelt å forklare konflikten ut fra sekteriske skillelinjer slik mange kommentatorer gjør i dag.
Sykes-Picot: Et brudd med tidsånden
I en tid da ideen om nasjonal selvråderett – hver nasjon sin stat – var en del av tidsånden, ble Sykes-Picot-avtalen et symbol på arrogant imperialisme. Sittende langt borte ble briten Mark Sykes og franske diplomaten François Georges-Picot i all hemmelighet enige om hvordan deler av Midtøsten skulle fordeles mellom deres respektive hjemland.
Frankrike skulle få direkte styre langs den syriske kysten og langt inn i dagens Tyrkia, mens store deler av dagens Syria, inkludert Mosul-provinsen, skulle legges under indirekte styre. Britene skulle på sin side få direkte kontroll over Bagdad og Basra i dagens Irak, og en liten enklave bestående av Haifa og Acre i dagens Israel. Ørkenområdet mellom disse, der de ønsket å bygge en jernbane, skulle være britisk interessesfære. Deler av Palestina skulle være underlagt internasjonal administrasjon.
Mens noen områder skulle styres direkte av stormaktene, var andre såkalte interessesfærer, der en eller flere arabiske stater kunne få eksistere. Med unntak av deler av dagens Syria og Mosul var dette snakk om lite tilgjengelige ørkenområder. Det skulle heller ikke være noen innenlands tollbarriere mellom franske og britiske områder.
Avtalen forble ikke hemmelig lenge. Da bolsjevikene tok over i Russland i 1917, fant de avtalen og publiserte den. Avtalen var en av tre delvis overlappende avtaler britene gjorde seg under første verdenskrig for å sikre seg allierte.
Sykes-Picot-avtalen ble aldri implementert i sin helhet, men ble likevel utgangspunkt for de moderne grensene. Slik har traktaten blitt et symbol på regionens «unaturlige» oppdeling, og dens død er spådd flere ganger. Med inntoget i Irak og den tilsynelatende oppløsningen av én grense, har ISIS kommet nærmere enn noen noensinne. Imperiegrenser dør likevel sakte. Området som ISIS nå har tatt kontroll over, Mosul, er det som opprinnelig var lovet til Frankrike. Fremfor å knuse en grense, gjenskaper de kanskje bare en av dem som ble foreslått i den opprinnelige avtalen.
Fakta
- Den enpuklede kamelen (dromedaren) ble husdyr for om lag 3000 år siden. Den la grunnlaget for at nomader kunne ta i bruk Den syriske ørken og andre ørkenområder i Midtøsten og Nord-Afrika.
- Nomader er folk som følger husdyrene sine på vandring, og derfor skifter stadig bosted. Dagens nomader i Midtøsten kalles beduiner.
- Tradisjonelt levde beduinene i stammer. En stamme er en ikke-sentralisert politisk enhet basert på opplevelsen av felles avstamning.
- Områdene rundt Den syriske ørken var styrt av Det osmanske riket fra tidlig på 1500-tallet til 1918. Ørkenområdene ble i praksis kontrollert av beduinstammer.
- Etter andre verdenskrig ble det strengere grensekontroll og vanskeligere for beduinene å krysse grensene. Flere års tørke sist på 1950-tallet førte til sterk nedgang i kamelbestanden.
- I dag er de fleste beduinene enten blitt bofaste eller har gått over til sauehold. Bevisstheten om stammetilhørighet lever videre og har fått ny betydning under konfliktene i Syria og Irak.
-
ISIS står for Den islamske staten i Irak og Syria. Selv bruker de betegnelsen al-Sham, som er et annet navn på Syria. På norsk oversettes dette av og til med Levanten, området innerst i Middelhavet som omfatter dagens Syria, Libanon, Israel og Palestina og Jordan. Derfor kalles bevegelsen også ISIL. Gruppen endret navnet sitt i juli 2014 og fjernet henvisningene til landområder. De kaller seg nå bare Den islamske staten (IS). ↩
Forfatterne
- Magnus Halsnes (@MagnusHalsnes) er førstekonsulent ved Universitet i Bergen og redaktør for Tidsskriftet Replikk.
- Eivind Heldaas Seland (@Globalhistorie) arbeider som forsker ved Universitetet i Bergen.
