Folket Russland glemte å nevne

Folket Russland glemte å nevne

Kronikk først publisert i Klassekampen 13. februar 2014
Medforfattar: Glenn Jensen Mangerøy

 

– Under sportsarenaene på «den røde sletten», Krasnaja Poljana, ligger en tragisk og enestående historie begravet.

 «The mountaineers leave the aul» av P. N. Gruzinsky, 1872

«The mountaineers leave the aul» av P. N. Gruzinsky, 1872

Tenk deg at et land inviterte verden til å feire de olympiske leker på et område erobret gjennom etnisk rensing, og at lekene skulle arrangeres der den mest voldsomme volden skjedde. Tenk deg at denne feiringen av sportens gleder finner sted på 150-årsmarkeringen av folkemordets fullbyrdelse, og at statsledere fra hele verden med glede ville delta i feiringen.

Utenkelig, sier du? Nei, ikke i Russland. Dette er historien om det tsjerkessiske folkemordet, en tragedie verden har glemt.

Tsjerkesserne klamret seg til fjelldalene i det vestlige Kaukasus, langs kysten av Svartehavet, og livnærte seg som bønder og nomader. I skvis mellom to imperier – det russiske og det osmanske – og en plassering langs en av de store handelsrutene i førmoderne tid, er det ikke overraskende at det fra tid til annen dukker opp tsjerkessere fra historiens mørke i Midtøsten: en slavesoldat, en storvisir, en haremsjente som ender opp som mor til sultanens første guttebaby. Blant tyrkere og arabere i området skilte de seg ut i mengden ved sin lyse kaukasiske hud.

Dette skulle endre seg etter midten av 1800-tallet. Mengder av skip med tsjerkessiske flyktninger ankom strendene langs Anatolia og Balkan, og grupper bosatte seg blant annet i det som er dagens Tyrkia, Jordan, Israel og Syria. Dette er et folk i eksil. Men hvordan havnet de i dette eksilet?

Kaukasus har vært et område av russisk strategisk interesse siden 1760-årene, da Katarina den store bestemte seg for at Russland skulle strekke seg helt til Svartehavet. Gjennom store deler av 1800-tallet var det konstante stridigheter langs grensen mellom Det russiske imperiet og selvstendige khanater i Kaukasus, en grense som sakte bevegde seg sørover.

Gjentatte angrep og massakrer på tsjerkessiske landsbyer ble gjennomført fra 1820-årene. De tsjerkessiske stammene hadde sterke bånd seg imellom, men de var politisk uorganiserte, og en kultur hvor felles avgjørelser måtte tas ved konsensus blant stammehøvdingene, lammet dem.

  Nikolaj Jevdokimov (1804–1873)

Nikolaj Jevdokimov (1804–1873)

Det siste store russiske støtet begynte i 1861, ledet av kommandant Nikolaj Jevdokimov. Flere rapporterte om massakrer på tsjerkessere blant de framrykkende russiske styrkene. Den væpnete motstanden blant tsjerkesserne var stort sett nedkjempet tidlig i 1863, men de russiske styrkene fortsatte kampanjen. Tsjerkesserne som ikke gjorde motstand, ble deportert – sendt mot kysten der skip tok dem videre. I den kaukasiske vinteren gikk mange en sikker død i møte.

21. mai 1864 erklærte kommandant Jevdokimov at området var tømt for tsjerkessere, og feiringen kunne begynne. Etter en parade holdt russerne en bankett i Krasnaja Poljana, en drøy time unna Sotsji med moderne transport. Krasnaja Poljana betyr «den røde sletten», et navn gitt senere av russiske kolonister. Navnet klinger kjent fordi Krasnaja Poljana er sentrum for OLs uteøvelser. Rundt byen er det bygget nye anlegg for hopp, langrenn, alpin, bob og snøbrett. Herfra er det en halvtimes tur til stedet hvor våre langrenns- og skiskytter­helter kjemper om OL-medaljene – og seks minutter med kabelbane til anlegget hvor dristige skeleton-utøvere kaster seg ned gjennom krappe svinger av stålis med hodet først.

I 1864 beskrev en russisk offiser synet som møtte soldatene langs veien tilbake til Sotsji fra Krasnaja Poljana: «Lik av kvinner, barn og eldre ble revet i småbiter og spist på av hunder; flyktninger, svake av sult og sykdom, klarte nesten ikke å bevege beina og kollapset av utmattelse for å ende opp – fortsatt levende – som et lett bytte for hundene.»

For tsjerkesserne var våren 1864 en eneste lang lidelse. De fleste ble ikke drept i kamphandlingene, men døde som følge av deportasjonen. Tusenvis døde av sykdom, kulde og utmattelse, og skipene som fraktet var overfylte dødsfeller som bød mange på en våt grav i Svartehavets dyp. Osmanske myndigheter var helt uforberedte på mengden av flyktninger som gikk i land. Leirene fyltes raskt til bristepunktet, og sykdommer spredte seg som ild i tørt gress.

I sin reiseskildring Let Our Fame Be Great fra 2010, oppsøkte journalisten Oliver Bullough en tidligere tsjerkessisk flyktningeleir i Nord-Tyrkia. For Bullough virket det som om minnet om tsjerkesserne var visket bort, men det var på overflaten. Bøndene i området hadde truffet på menneskeknokler da de gravde i jorden. En av dem hadde funnet en hodeskalle med gulltenner. Da Bullough vandret langs stranden, fant han noe selv, klemt mellom to steiner i en klippe: en del av et bekken og et kjeveben. Som de lokale bøndene hadde gjort, kastet han knoklene så langt han klarte ut i Svarte­havet – mot Kaukasus. På den måten var de i alle fall litt nærmere hjemme.

For en kompleks konflikt som dette er det knyttet stor usikkerhet rundt de historiske tallene, som varierer alt etter hvor en har de fra. Hvor mange bodde i Tsjerkessia før 1864? Hvor mange ble igjen, og hvor mange emigrerte? Hvor mange nådde faktisk over havet? Og hvor mange døde? Den amerikanske historikeren Walter Richmond forsøker å manøvrere i dette vanskelige landskapet, og hevder at minst 625 000 tsjerkessere døde som følge av de russiske  krigshandlingene i 1864. Om en legger til grunn at det bodde mellom 1,25 og 1,5 millioner tsjerkessere i Kaukasus i 1860, vil det si at mellom en tredjedel og halv­parten av den tsjerkessiske befolkningen ble utryddet i 1864.

«Av tsjerkessere er her ingen», skrev Knut Hamsun i 1899 da han dro gjennom Kaukasus, hans eventyrland. Det er liten tvil om at det som hendte i Kaukasus i 1864 var etnisk rensing. Ideen om at lokalbefolkningen måtte bort og erstattes av russiske nybyggere, var et uttalt mål av russerne. «Å rense de siste dalene for innfødte krevde et stort antall soldater», skrev kommandant Jevdokimov i feltnotatene sine, og brukte hyppig ordene «rense» og «rensing» av innfødte.

Men kan man kalle det et folkemord? Russerne hadde ikke uttrykt noe ønske om å utrydde absolutt alle etniske tsjerkessere, de ville bare ha dem bort. De russiske styrkene gjorde situasjonen verst mulig for tsjerkesserne ved å ødelegge landsbyene og matlagrene deres under en av de strengere vintrene i Kaukasus for så å tvinge dem ned til kysten. Død og fordervelse for titalls tusen mennesker var et forutsigbart resultat.

Richmond bruker FNs folkemordskonvensjon som målestokk. Der er et folkemord beskrevet som «handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe». Her er det et skille mellom motiv og hensikt, og det at handlingene var villet av russerne, er i seg selv nok til å bli klassifisert som folkemord, ifølge Richmond.

Å bruke en konvensjon som ble vedtatt over åtti år etter hendelsene, er ikke uproblematisk. Samtidig er det passende å tolke hendelsene i lys av de mange folkemord på 1900-tallet. Politikken russerne førte i Kaukasus, deres ideer om rensing av et område og mål om å erstatte et ulydig folk med et lydig et, forplantet seg videre i nabostatene og bidro til en utvikling som skapte flere tragedier i regionen. Noen kaller 1864 det første moderne folkemord.

Da den russiske OL-søknadens skjebne skulle bestemmes i 2007, holdt president Vladimir Putin en gripende tale: «For mange århundrer siden var det antikkens grekere som bodde i området rundt Sotsji.» Det var også en stein der, kunne Putin fortelle (han hadde sett den selv), som Prometheus fra den greske mytologien etter legenden var lenket til. Prometheus ga menneskene ilden, den samme ilden som har overlevd til OL-ilden ble tent forrige fredag. Slik plasserte han Sotsji-OL i arven fra antikken. Vi så historiebruken igjen under åpningsseremonien, hvor et imponerende show fortalte om den russiske sivilisasjonens vei mot dette foreløpige klimaks: Sotsji-OL som fullbyrdelsen av historien.

Putin hoppet over at det hadde bodd tsjerkessere i området i tusenvis av år før 1864. I den offisielle russiske historien er det ikke alltid plass til alternative fortellinger. Et par år etter den russiske OL-søknaden vant fram, opprettet presidenten en kommisjon med mål om å «motvirke forsøk på historieforfalskning i Russlands disfavør». Ut av dette dukket det opp en offisiell historieportal på nett om russisk historie, og det har også blitt skrevet historiske verker som forsøksvis nedjusterer den russiske skylden for tragedien i 1864.

Tsjerkessiske aktivister har blitt angrepet og beskyldt for å være ekstremister og terrorister. En blogger ble arrestert i 2011 for å skrive om folkemord, og samme år truet justis­departementet med å etterforske en tsjerkessisk forsamling for «ekstremistiske handlinger» dersom de diskuterte visse sensitive temaer. Aksjons­gruppen #nosotchi2014 – med forgreininger i flere land – varslet før OL at de ville sette i gang demonstrasjoner, og man har allerede sett flere aksjoner. I Naltsjik, ikke langt fra Sotsji, var det demonstrasjoner på OLs åpningsdag, og det ble meldt at mellom 30 og 50 personer ble arrestert.

Det hårsåre forholdet Russland har til den tsjerkessiske historien har også ført til at landets fiender har fått gode kort på hånden. I kjølvannet av krigen i 2008, innså georgiske myndigheter at de satt med et hendig våpen – statsarkivet i Tblisi, hvor man finner hele den kaukasiske historien i form av blant annet russiske feltnotater og dagbøker. Disse finnes i Moskva også, men der var de utilgjengelige for forskere. Georgia åpnet arkivene for verden, og 20. mai 2011 vedtok parlamentet, som første i verden, å anerkjenne 1864 som folkemord.

Det å spre og anerkjenne tsjerkessernes enestående og tragiske historie er viktig. Samtidig er det er en reell fare for at historien kan bli redusert til et våpen for anti-russiske krefter med helt andre motiver.

Russland og Putin har investert voldsomme mengder prestisje og kapital i at Sotsji-OL skal bli så vellykket som mulig. Alt som kan tenkes å virke mot dette har det blitt forsøkt nedkjempet og fortiet. Russiske styresmaktene ønsker ikke å bli involvert i flere problemer i det urolige Kaukasus. Men myndighetenes behandling av tsjerkessernes historie kan ironisk nok føre til nettopp dette.

Faktaboks

  • Tsjerkessere er et fellesnavn for adygeer og kabardiner, to nært beslektede kaukasiske folk i Russland.

  • Hundre år med krig og konflikt mellom Russland og tsjerkesserne endte med en etnisk rensing av tsjerkesserne i 1864.

  • Russerne feiret at området var tømt for tsjerkessere på «den røde sletten» Krasnaja Poljana.

  • Krasnaja Poljana var sentrum for uteøvelsene i Sotsji-OL.

  • Glenn Jensen Mangerøy og Magnus Halsnes skriver i denne teksten om tsjerkessernes historie, og Russlands forsøk på å fortrenge denne delen av russisk historie.

Forfatterne:

Tilbake til start: på tvers av Irak og Syrias ørkengrenser

Tilbake til start: på tvers av Irak og Syrias ørkengrenser

Bokmelding: «1001 natt»

Bokmelding: «1001 natt»